Kilde: Boken om Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie
Bål som kommunikasjonsmiddel
Menneskene har lenge hatt behov for å kommunisere med hverandre over lange avstander. De eldste tekniske løsninger for dette er budstikke og signalisering ved å brenne bål. Det siste ble på gammelnorsk kalt "viti". Dette ordet ble med tiden til vede, vete, vide og vidde, alt etter hvor i landet vi er. Snorre Sturlason forteller at Håkon den Gode sist på 900-tallet bygde et landsomfattende varslingssystem med bål. På fjellene lot han sette opp store bål av tømmerstokker. Stokkene ble satt på høykant slik at de så ut som en kjegle eller pyramide. Varsel om at fienden kom til landet, kunne på syv netter gå fra den sydligste til den nordligste del av riket. Folk måtte holde vakt ved vedene. Der skulle det være et hus hvor vakten kunne oppholde seg. Vakten skulle speide utover havet. Så han tre hærfartøy eller flere, skulle han tenne veden. Var han i tvil, skulle han rådføre seg med de forstandigste menn. Når vakten så naboveden brenne, skulle han sette fyr på sin vede for å sende signalet videre til neste vede. I Magnus Lagabøters Landslov av 1274 er det detaljerte bestemmelser om vedevaktsystemet. Den ble oversatt fra gammelnorsk og med en del endringer utgitt i 1604 som kong Christian IVs
Norske Lov. I den ble veder kalt "væddvardeer".
Tre typer veder
Hovedvede skulle lyse både østover og vestover og melde fiendens ankomst når han kom inn fra havet. Det kunne være 30-40 km mellom hver hovedvede. Ifølge instruks av 31. mars 1710 fra stiftamtmann Christian Frederik Powish (1660-1711) i Christianssand skulle hovedveden bare antennas når en flåte med krigsfartøy stevnet mot land i
fiendtlig hensikt.
Bygdevede skulle lyse i bygdene. Disse lå på de indre øyer eller på fastlandets ytre kyst og innover. De ble satt opp slik at de lyste så godt som mulig til de omkringliggende bygder. Denne type vede er ikke omtalt i instruksen av 1710 og var tydeligvis ikke aktuell i Agder. Lyngvede var bestemt til å varsle et enkelt sted som en by, havn eller et strandsted. Lyngveden skulle i følge instruksen av 1710 være skilt fra hovedveden og bare varsle et lokalt angrep. En lyngvede bestod av lyng, kvist og lignende som ble lagt i en varde som var bygd opp av steiner i en krans. Som et ledd i beredskapen hadde man også strandvakt. Losene og de som bodde på kysten, holdt vakt ved losutkikkene og andre egnede steder ytterst i skjærgården. Strandvakten skulle ha en lyngvede slik at han kunne signalisere til vakten ved hovedveden for å gjøre ham oppmerksom på fiendtlige fartøy som nærmet seg. I 1543 kom det streng beskjed til fogder og befalingsmenn for slott og festninger over hele Norge at de skulle holde "Strandvakt udmed Strandsidderne". Beskjed om strandvakt kom også flere ganger under Den nordiske syvårskrigen
1563-70. 13
Det var vakthus og antagelig en lyngvede på Helgøya
Ifølge det de gamle fortalte Ferdinand Langfeldt, var det et vedested på toppen av Helgøya ved Hellevarane. 14 Der var det vakthus, og det ble brent bål. Det var antagelig en lyngvede. Vakthuset var av stein, og ruinene etter det var fortsatt synlige i 1919.
På Rasmus Juels kart fra 1708 kan vi se "Aaraas Wede" avmerket. Den var imidlertid plassert på Stokkelandsheia på fastlandet innenfor Ny-Hellesund. Med samme navn er denne veden inntegnet på sjøfartdirektør Jens Sørensens kart fra omkring 1715.
Amtmann Peter Holm (1733-1817) skrev i 1794-1795 om Åros-veden at 15 "paa faste Landet er den Veedehøj i Stokkelands Mark, hvor i gamle Dage har staaet en Varde eller Vette". Den var blant de veder som ble beordret istandsatt i 1780-årene da man fryktet krig med Sverige. Den stod der fortsatt under den trigonometriske målingen i 1795.
Under Napoleonskrigen ble hovedveden på Stokkelandsheia (som Rasmus Juel kalte Aaraas Wede) flyttet til Åros som ligger nærmere sjøen enn Stokkelandsheia. Vedestedet i Ny-Hellesund ble flyttet fra Hellevarane til Monsøya. Der ble det opprettet signalstasjon for å sende signaler til Årosveden og motta signaler derfra. På bakgrunn av Ferdinand Langfeldts studier anser jeg det som sannsynlig at det har vært en strandvakt i Ny-Hellesund som signaliserte fra lyngveden på Helgøya til hovedveden på Åros. På grunn av instruksen av 31. mars 1710 for bruk av vedene som varslingsssystem mente Peter Holm at varslingssystemet hadde vært brukt ved begynnelsen av 1700-tallet.
Skipstrafikken langs Agder-kysten skapte behov for gudshus og gravplasser
I flere hundre år gikk Nord-Europas viktigste handelsled like utenfor Sørlandskysten. Tusener på tusener av tyske, hollandske og engelske skip skulle inn i Østersjøen. Av trygghetshensyn dro svært mange først til Lindesnes og videre rett utenfor vår skjærgård østover mot Øresund. Vi kan i dag vanskelig forestille oss den voldsomme trafikken av store og små seilskip som passerte forbi. På midten av 1800-tallet kunne over 100 fartøyer på vei mot øst eller vest sees samtidig fra toppen av øyene i Ny-Hellesund. Tolloppgaver viser at fra 24.000 til 32.000 ikke-danske skip passerte Skagens odde hvert år i 1860-årene.
Fra 1500-tallet og til slutten av 1800-tallet var denne trafikken av stor betydning for handel og annen virksomhet i havnene langs Sørlandskysten.
Kapeller og gravplasser fra 1100 til 1600
Den katolske skikken med gudshus og gravplasser i havnene var noe av det som fulgte med i det kosmopolitiske miljø som preget uthavnene i denne tiden.
Gravplassene var ikke sjelden beregnet for ilanddrevne sjøfolk og fantes trolig allerede på 1100-tallet. I Borgartingsloven står det: "Nærmest kirkegarden (men innenfor kirkegårdsmuren) skal man begrave mændstræller og de mænd, som er drevne ind på sjøstranden og har norsk haarskurd", dvs. de var døpt. At det var vanlig med gravplasser i sjøkanten fremgår av Gulatingsloven: "Det er no dinæst at kvart menneske som døyr, skal me føra til kyrkja og grava i heilag jord, so nær som udådsmenn, drottenssvikarar og mordvargar, trygdbrytarar og tjuvar og dei som sjølve tek livet sitt. Dei menn som eg no talde, upp skal gravast i flodmålet, der som sjøen og grøntorva møtest." Det fremgår av lovene at de som ikke var døpt også ble gravlagt i sjøkanten. Så langt vi kjenner til ble kapellene ofte satt opp som lovekirker eller votivgaver - som velhavende sjøfolks takk til Gud for å ha nådd trygg havn etter uvær. Gudshusene ble siden stadig forsynt med mindre gaver av andre som hadde vært engstelige for sine liv og sjelers frelse. En slik tankegang var nokså utbredt, f.eks. har den lille greske øya Mykonos 365 små kapeller.
På strekningen Lindesnes - Moss kan det ha vært minst 6 kapeller spesielt beregnet for sjøfolk. Og det har vært minst 16 gravplasser.
Langs den svenske og finske kyst fantes det mange kapeller for de sjøfarende. De var små og ofte bygget av tre og satt opp ved middelalderlige ferdselsårer. På Åland var det for eksempel minst 2 kapeller, og i Åbo var det 6 gudshus.
Kapellet og gravplassen på Kapelløya ved Olavsundet
Ifølge muntlige legendeoverleveringer reiste Hellig Olav også et gudshus på Kapelløya.
De eldste nedtegnelser om kapellet
Legende eller ikke: Det har utvilsomt vært et kapell på Kapelløya.
Den eldste skriftlige nedtegnelse om kapellet er fra 1795. Da skrev amtmann Peder Holm (1733-1817): "Kapeløen er Sygne Præst Benefiseret, og beboes af Hellesunds Folk paa den søndre Side, har sit navn af et Kapel, hvoraf endnu sees Levninger".
Men 100 år før dette - i 1690-91 - tegnet teologen Melchior Ramus (1646-1693) en kartskisse over innseilingen til Ny-Hellesund. På den kaller han Kapelløya for "Capeløe". Måten han skrev dette på tolkes derhen at han visste at det fantes et kapell på øya.
Senere har flere antatt at det har vært et gudshus på Kapelløya. I 1826 skrev statistiker Jens Kraft (1784-1853) i "Topografisk - Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge": "Disse øer indslutte et Sund med Udløb i N.O. og S.V., der udgjør Havnen, og paa en avf hvis Øer (Capeløen) i Fortiden skal have været et Capel."
Kapellet ble trukket inn i en strid i Søgne om bygging av en ny kirke
I 1850-årene ble kapellet trukket inn i en strid i Søgne om bygging av en ny kirke og riving av Søgne (Gamle) Kirke. Sogneprest Peder Bjørnson (1798-1871) - dikterens far - ville beholde den gamle kirken og brukte det gamle kapellet på Kapelløya som argument for å beholde Søgne (Gamle) Kirke som en kapellkirke. Søgne hadde ikke lenger noe kapell, men hadde hatt det. Peder Bjørnson, som fungerte som sogneprest i Søgne fra juni 1853 til ut september 1870, var overbevist om at det hadde vært et kapell på Kapelløya og skrev med begeistring om "den Bugt, hvor Capellet har staaet" og om "Capeløen".
De som gikk inn for å bygge en ny kirke, trodde ikke så mye på dette. Herredsstyret bestemte seg derfor for å få saken nærmere undersøkt. Dette oppdraget ble gitt til Jørgen Tobias Syvertsen Vige (1807-1873). Han hørte til vest-partiet som gikk inn for riving av Søgne (Gamle) Kirke. Allikevel la han den 16. juni 1859 frem en innsiktsfull, grundig og velskrevet rapport:
"Ifølge noen overordnede Authoriteters forlangende skal jeg herved ærbødigst afgive en Underretning jeg nylig har erholdt fra Nye-Hellesund, angaaende et derved i Fortiden værende Capel, hvilken Underretning grunder sig paa et der vedligeholdt gammelt Sagn, samt derpaa at der endnu findes Stokverk i en gammel Søebod dersteds, hvorpaa adskillige Ord endnu ere læselige, hvoraf man vil slutte at de have været i en saadan Bygning i en længesiden forsvunden Tid.
Der fortælles nemlig at Capellet skal være opført i chatholske Tider, uden at jeg er kunnet blive vidende om af hvem, eller om nogen Anledning til dets Opførelse.
Capellet skal have staaet til en nu levende 60-70 aarige Jomfrues Faders Bedstemoder lod det nedrive og satte Tømmeret for endeel i et Huus, som længesiden er brændt, dels i omtalte Søebod.."
Biskop Jacob von der Lippe (1797-1878), som ikke var klar over hvilken betydning Ny-Hellesund havn hadde hatt for de sjøfarende, trodde ikke at det hadde vært noe kapell på Kapelløya. I et brev til Kirkedepartmentet den 15. juli 1859, skrev han: "Hva Capellet angaaer, da er det forklaret at det ei kan påberaabes som Grund for Kirke i den østre Deel af Sognet, hvis allerstørste Deel er Fastland, og ei nogen Sjele kan have søget til en Kirke i de yderste Havskjær. Det er vel derfor uvissst om noget Capel har været der. Øen er ogsaa kaldet Cabeløen, og Forvanskning av Navnet kan lettelig have givet Anledning til Sagn, liesom den Omstændighed at der haves Kirkegaard, ei afgiver noget Beviis, da saadanne Kirkegaarde haves paa flere steder af Kysten.". Stiftsdireksjonen var ikke så avvisende, men fant at mulighetene for at det hadde vært et kapell på Kapelløya ikke hadde noen betydning i spørsmålet om å bevare Søgne (Gamle) Kirke. I et brev til Kirkedepartementet 5. oktober 1859 skrev Stiftsdireksjonen:
"Heller ikke kan man fra den Omstendighed at der muligens i Fortiden har været et Kapel paa en Øe ved Hellesund, finde nogen Grund til at beholde Søgne Kirke som Kapel, thi hint Kapel har ialfald ikke været til Fordeel for den Deel af Sognet som ligger paa Fastlandet, og som er den væsentligste".
Konklusjonen i den opphetede kirkestriden ble imidlertid at Søgne (Gamle) Kirke ble stående.
Jørgen Tobias Syvertsen Vige skrev i sin rapport: "Capellet skal have staaet paa den vestligste af de 2de Øer der ligger paa søndre Side av Hellesund som jeg længe har kjændt under Navn Cabeløen, ved en Bugt af det saakaldte Oles-Sund paa Øens østre Side."
Det antas at kapellet ble revet i perioden 1750-1765. Den "60-70 aarige Jomfrues Faders Bedstemoder", som Vige skriver fikk revet kapellet, var antagelig Susanne Olsdatter Kielland (1690-1765). Hun var enke etter losoldermann Nicolay Langefeldt (1687-1743).
"Olavskapellet", som det også kalles, ble muligens disponert av losoldermannen som var havnens ubestridte leder. Kapellet er ikke nevnt i oversikten over kirkegodset i biskop Laurentius Clausson Skabos (eller Scavenius') jordebok "Grågås" fra ca 1620.20. En antagelse har vært at dokumenter om kapellet var i den delen av kirkearkivet som ikke ble reddet da Oddernes prestegård brant 12. juli 1759.
Biskop Bernt Støylen (1858-1937) fortalte til Arthur E. Aabrahamsen at han i Domkirkearkivet hadde sett et dokument vedrørende kapellet.
Tømmerstokkene fra sjøboden i Bestemorhola antas å være fra kapellet
Huset som Vige skriver brant ned, var antagelig bruk nr. 9 Helle på Kapelløya. Det ble bygget av Nicolay Langefeldt og hans kone Susanne Olsdatter Kielland. Da det brant 22. april 1815, var det Gunhild Christine Ommundsdatter Eeg (1769-1850), enke etter deres barnebarn Nichlas Olsen Langefeldt (1751-1802), som eide det.
Sjøboden som Vige nevner, sto på østre side av Bestemorhola på Kapelløya. Skipsreder Nicolay Martin Langfeldt (1852-1916) fortalte i 1902 at hans far, losoldermann Johan Nicolaisen Langefeldt (1821-1889), hadde kjøpt denne sjøboden ca 40 år tidligere. Da den ble revet, viste det seg at tømmer og planker var bemalt med figurer og bokstaver. Figurene var røde og blå, mens bokstavene var sorte. Johan Nicolaisen Langefeldt brukte noe av reisverket fra sjøboden i Bestemorhola til å sette opp en sjøbod på sin egen eiendom bruk nr. 33 Blidensol på Monsøya.
Odd Helland fra Riksantikvaren var i 1954 på Blidensol og tegnet det han så. På tegningen skrev han: "Rester av kapellet i Ny-Hellesund som nå finnes i naustet til Fru Olga Reimert (1891-1988), Hellesund. Det er endel av himlingsbordene som nå ligger som gulv med malingen ned. Det ser ut til å være limfarge. Blåhvit bunn med sol og måne og svake merker etter stjerner. Bjelkene har ligget synlig. Merker etter de i malingen. To stolper som står i II høgda i naustet har på en side dekor som vist på tegningen. To sider har skrift. Den fjerde er trekvit og har merker etter spiker (takbjelker?) Noe av skriften kan kanskje leses i bedre lys."
Da sjøboden ble revet i 1981, ble fire stokker bevart. To av disse har sitater fra salme 37 i Christian IIIs bibel fra 1550 og alle har limfargedekor i stavanger-renessansestil. Stokkene viser at innvendige bredde i kapellet var 5,18 meter. Ifølge opplysning og anvisning på stedet av Gunnar Gustafson (født 1948) som er oppvokst på Kapelløya, ble omkring 1963 rester av murene (i hogde stein) fjernet fra det sted hvor det antas at kapellet har stått og fraktet til Eldar Langfeldts brygge på Monsøya i Ny-Hellesund. De få restene som er tilbake viser at muren har vært ca 10 meter lang. Kapellet kan derfor ha vært ca 5 x 10 meter.
En av stokkene ble plassert i sakristiet i Søgne Gamle Kirke, én i Søgne Bygdemuseum på Lunde, én på skolehuset i Ny-Hellesund og én er i Søgne nye museums magasin. Stokkene er p.t. med på en utstilling i Søgne Gamle Prestegård.
Sitatene fra salme 37 i kong Christian IIIs bibel
En del av tekstene på to av stokkene har blitt tydet. På den ene stokken er en del av vers 1 og nesten hele vers 2 på fremsiden, og på baksiden hele vers 17 og nesten hele vers 18. På den andre stokkens fremside er en del av vers 4 og en del av vers 5. Det er meget små avvik fra teksten i Christian IIIs bibel.
Det antas at stokkene har vært takbjelker slik at man kunne lese salmeteksten fra begynnelsen på veien innover i kapellet, mot koret. På veien utover igjen har teksten fortsatt på motsatt side av takbjelkene. Her følger de versene fra salme 37 som tekstene er fra. De ordene som står på stokkene er understreket:
Vers 1: "Fortørne dig icke paa de onde. Ver icke hadsk paa misdedere."
Vers 2: "Thi de skulle hastlige affhuggis lige som græss oc de skulle visne lige som grøne Urter."
Vers 3: "Haabe paa Heren. oc gjør got. Bliff i Landet oc nære dig redelige."
Vers 4: "Forlyst dig i Herren. Hand skal giffue dig huad dit hierte begerer."
Vers 5: "Befal Herren dine veye oc haabe paa hannem. Hand skal gjøre det vel."
Vers 17: "Thi de ugudeligis Arm skal sønderbrydis, men Herren opholder de retferdige."
Vers 18: "Herren kender de frommis dage og deris Gods skal bliffue euindelige."
Tømmerstokk fra kapellet. På den avfotograferte delen av stokken står det "ditt hierte begeerer. Bef", som er deler av vers 4 og 5 i salme 37 i kong Christina IIIs bibel.
Andre materialer fra kapellet
Bord som i dag er i taket i våpenhuset i Søgne Gamle kirke
I taket i våpenhuset i Søgne Gamle Kirke er det bord med dekorasjoner. Ifølge Odd Helland fra Riksantikvaren 28 stammer disse trolig fra kapellet på Kapelløya. Helland var ansvarlig for fargerestaureringen som ble foretatt da kirken ble restaurert i årene 1954-57.
Også i tårnbygningen i Søgne Gamle Kirke kan det ha blitt brukt materialer fra kapellet. "Det er neppe for dristig å nevne 1750-60 som byggetid for tårn og våpenhus med felles veggflukt mot vest", skriver Halvor Vreim fra Riksantikvaren. Videre skriver rektor ved Søgne Landbruksskole, Haakon Sløgedal, som var Søgne kommunes representant i restaureringskomiteen i 1950-årene: "Tårnbygningen er truleg den yngste delen av kyrkja. Er det rett det bygdetradisjonen seier, at det er brukt tømmer frå Olavskapellet i Ny-Hellesund til Søgnekyrkja, så må det vera til tårnet. Det er synbert at ein del av treverket her er vore nytta til andre ting før. Restar av dekorasjonar på bord i det noverande våpenhuset tyder på det."
Tømmer i stabbur på Ormestad og kapelldør som loftsdør i Ny-Hellesund
Lokalhistoriker Peter Lunde (1868-1923) skrev i 1914 i en artikkel om "Søgne fornsamlag" at "Sjølve kapellet vart nedrive for mange aar sidan, og bygt upp til sjøbud i Hellesund. "Songhuset" (koret) var bygt av store stokkar som var fint tilhogne. No er det stabbur paa Ormestad. Kapelldøri er loftsdør i Hellesund. Altertavla vart spika sund til skoplugg."
Stabburet står fortsatt på gnr. 34 Ormestad, bruk nr. 2 "Vester-gården" - Lian i Søgne. Der blir det kalt: "Olav den Helliges våbenhus". Korets eller våpenhusets opprinnelige størrelse har antagelig vært det samme som den nåværende stabburets - 3,54 x 3,72 meter. Førstekonservator Arne Berg hos Riksantikvaren som målte opp stabburet i juni 1977, skriver følgende: "Det ser ut til at bua har ombrukt tømmer, mest eller alt på ei stove med treromsplan. Tømmer og novhovud er ovale, novhalsen sekskanta. Elles ikkje kriterium til hjelp for tidfesting. Slike novhovud og novhals har vore på mote lenge, kanskje frå ikring 1600 til uti 1700-åra. Med ombruk av stokkar kan nover ha vorte omhogne. Det kan gjera alderen på ei lita stove høgare, likevel neppe eldre enn midt i 1600-åra. Berre dendrokronolgisk tidfesting kan hjelpa til med nærare tidfesting."
Koret som ble stabbur
Stabburet på bruk nr. 2 "Vestergården", Ormestad i Søgne. Det skal i følge muntlige overleveringer og lokalhistoriker Peter Lunde (1868-1923) være bygget av stokken fra koret i det gamle kapellet.
Altertavlen ble til skoplugger.
Det var skomaker Christian Andreassen (1819-1907) på bruk nr. 7 Odden på Kapelløya som fikk altertavlen, skar den opp og brukte den til skoplugger.
Inngangsdøren til kapellet var i 1928 loftsdør i huset på bruk nr. 14 Solskiveodden på Kapelløya, og står der fortsatt.
Gjenstander fra kapellet
Peter Lunde skrev også i ovennevnte artikkel: "Samlingi hev eit minne etter kapellet i Hellesund. Det er eit lite døypefat av messing; men det hev au fare ille. Dei hev klipt burt kanten (med ornamentene) og brukt det til aa koka i."
Skipsreder Ferdinand Langfeldt (1878-1950) skrev i 1928 at han fra sin barndom kunne huske "at døpefatet som var av messing med ornamenter rundt kantene, blev benyttet som syltepande hos lodsoldermand Langefeldt, men er senere foræret til Søgne fornsamlag paa Lunde, hvor det nu findes".
Krusifikset fra kapellet var ca 55 cm høyt og var i 1928 på Kroodden ved Flekkerøy hos losoldermann Adolf Langfeldts enke. Derfra ble det solgt til en antikvitetssamler fra Oslo .
Det er ytterligere tre gjenstander som ifølge tradisjonene skal stamme fra kapellet på Kapelløya:
Alterbildet
Skipsreder og handelsmann Nicolai Tørresen Langfeldt (1847-1920) eide et bilde med motiv av Jesus på korset. Ifølge familietradisjonen skal dette ha vært alterbildet i kapellet på Kapelløya. Bildet har gått i arv til Nicolais datter Helga (1885-1980) og senere hennes sønn Leif Buseth (1910-2005). Han har gitt det til Vest-Agder Fylkesmuseum.
Kirkeskipet
Losoldermann Johan Nicolaisen Langfeldts barn fikk et kirkeskip til å leke med som skal ha vært i kapellet.
Små fargede vindusglass
På bruk nr. 14 Solskiveodden på Kapelløya og på Renneholmen i Ny-Hellesund er det noen små vinduer som minner om bunnen på grønne flasker. Disse er ifølge avdøde statsarkivar Hans Try fra 1600-tallet og muntlige overleveringer forteller at de stammer fra kapellet.
Gravplassen på Kapelløya
Det eldste fargetrykk av en norsk gravplass er av gravplassen på Kapelløya
Den engelske kunstneren John William Edy (ca 1762 - ?) besøkte Ny-Hellesund i år 1800 og tegnet en skisse av gravplassen på Kapelløya. Den var grunnlaget for ett av 8 fargebilder fra Ny-Hellesund som ble trykket i aquatint i den praktfulle boken "Boydells Picturesque Scenery of Norway", som ble utgitt i 1820. Om bildet skriver han blant annet (oversatt fra engelsk):
"Her er også en gravplass for skibbrudne sjøfolk hvor de kan få en anstendig begravelse. Sognepresten i dette sognet kommer og kaster vigslet jord på de døde og leser begravelsesritualet. Stein som legges i en sirkel eller et lite kors av tre hvor navnet deres er skrevet, hvis det er kjent; viser stedet hvor den skibbrudnes jordiske levninger hviler".
John William Edys bilde av gravplassen
Bildet viser at Edy plasserte gravplassen mot Indre Lydersbukta og Olavsundet og ikke ut mot Ydre Lydersbukta hvor restene etter gravplassmuren er.
Dette er den eldste kjente skriftlige nedtegnelse om gravplassen på Kapelløya. Den lå like vestenfor der hvor det antas at kapellet har ligget. Edy har i sitt bilde flyttet gravplassen meget nærmere sjøen og Olavsundet og plassert den på en fjellknatt! Andre illustrasjoner i boken viser også at han stiliserer og gjengir sine motiver litt fritt. Vilhelm Krag omtalte denne boken i et feriebrev i Tidens Tegn nr. 262 i 1916: "Mr. Edy har ikke vært nogen daarlig maler; især er han flink til at behandle de fine nuancer henover sjøen og fjerne fjelde, naar det er letskyet luft en sommerdag. Da kan der findes de yndefuldeste farvetoner i hans billeder, fra det blegeste violet til det lyseste lysegrønt, saa mr. Edy har saavisst ikke vært nogen ringe kunstner. En anden ting er det, at han er langt fra paalidelig; ialdfald er han det slet ikke, naar han maler landskaber. Da bliver han ofte den vildeste romantiker og forbedrer naturen, hvor den enten ikke er vild nok eller frodig nok efter hans sind."
Om bildet fra gravplassen skriver han bl.a.: "Men jeg skal sige mr. Edy har romantiseret! Den strenge granit, som nu reiser sig furet veirbidt opaf vandet, fuld af rynker og stregn og runer i stenen, - den har mr. Edy digtet om til noget saa fint som Chrystalklippen! Og presten i forgrunden, han er ogsaa fri digtning; paa den anden side af holmen har der i gammel tid ganske rigtig været en kirkegaard, hvor man begravede de lig, som drev iland og om hvem man intet vidste; der findes ennu spor af denne, de navnløses kirkegaard paa øens sydvestspids.
Men saa har mr. Edy raskt flyttet baade presten og graven og suppeøsen fra vest til øst bare for å faa staffage til sine "Chrystalklipperne"! Saa man bør ikke bygge for megen videnskab paa mr. Edys skilderier; tro ham kun med maade!"
Den siste kjente gravleggelse før det ble forbudt å bruke gravplassen
En av de siste som ble gravlagt på Kapelløya var den hollandske kapteinen Lantermann. Han omkom da skipet hans forliste ved Kubbøya. Fra Holland ble det sendt opp et jernkors som ble satt på graven hans. Dette skjedde antagelig en gang etter 1825.
Fra 1826 kunne også "Liig af fremmede Fattige" bli gravlagt på Søgne Gamle Kirkegård.
Biskop Johan Storm Munch (1778-1832) - biskop i Christiansand Stift fra 1823 til 1826 - ba i et brev 27/2 1826 til prost Jens Læssøe Fabricius i Mandal prosti om en oversikt over begravelsesplasser på øyer og uthavner i prostiet. 40 Fra Jacob Hanssen (1778-1841), som var sogneprest i Søgne fra 1823 til han i 1826 fikk samme stilling i Oddernes, fikk han 13/3 1826 dette svaret:
"Ifølge Deres Høiædle Velbaarenheds Skrivelse har jeg den Ære herved at melde Følgende:
I Udhavnen Nye Hellesund findes en særskilt anlagt Begravelsesplads, hvori jordes Personer, som ere døde ombord paa dertil ankommende Skibe, naar disse ere saa fattige, at intet kan betales for Gravsted paa Sognets Kirkegaard. Denne Begravelsesplads, der siges at være indviet, er aldeles uindhegnet. Formedelst dens Beliggenhed imellem 2de høie Klipper paa den saakalte Kabbeløe, der ikke giver dennes Beboer anden adgang til Fægangens Benyttelse end at Kreaturene maae drives tværs over Begravelsespladsen, vil et Hegns Opførelse omkring den ikke kunne opnaae sin Hensigt; ei heller synes Pladsen at fortjene det, da der neppe kan graves til en Dybde af over 2 Fod og saaledes en Liigkiste meget vanskelig finde fuldkommen Bedækning. Naar Liig have været jordede paa dette Sted, hvilket skal være skeet seneste Gang for 5 a 6 Aar siden, skal Anmeldelse derom være skeet til Sognepræsten, men ingen Jordspaakastelse at have forrettet. Naar det, som billigt, blev paalagt Søgne Kirkes Eiere at indrømme uden Betaling Begravelsesplads for Liig af fremmede Fattige paa den nu betydelig udvidede Kirkegaard, vilde den ommeldte Begravelsesplads fremtidige Benyttelse formeentlig være aldeles unødvendig."
Prost Jens Læssøe Fabricius avga rapport til biskop Johan Storm Munch i brev av 8/4 1826 hvor han forteller at den eneste begravelsesplass i prostiet på en øy eller uthavn var begravelsesplassen på Kapelløya, og han gjengir sogneprest Jacob Hanssens brev.
Det var dårlige gravplassforhold mellom de to Lydersbuktene på Kapelløya
Opplysningene i brevet om dybdeforholdene for gravplassen på Kapelløya er blitt undersøkt. To fot eller mindre stemmer med forholdene på morenen mellom de to Lydersbuktene hvor gravhaugene er, men ikke med dybden i den trange dalen mot nord. Der er det en del dypere.
Under storstormen 16. oktober 1987 gravde sjøen ut en del av massen ytterst i Ydre Lydersbukta. Der ser en tydelig at det er isbreen som har lagt opp begge flatene der. Så er området blitt dekket med litt matjord etter hvert. Det er dette som er forklaringen på at gravene i dag kan ses som hauger i terrenget. For å få kistene sånn noenlunde under jorda, måtte graveren først få vekk matjorda, og så lempe opp stein fra morenen for å få kisten nedi. Så måtte han legge det hele som en haug oppå kisten igjen.
I tverrdalen mot nord, nord for kirkegårdsmuren, var det ingen problemer med å grave ned drøye tre fot. Muligens var matjorda her så god at de som bodde på Kapelløya ikke ville avstå den til gravplass for fremmede. På reet øverst på morenen og i begge Lydersbuktene er jorda ytterst skrinn.
Sogneprest Salve Salvesen anbefalte i 1832 at det ble forbudt å bruke gravplassen.
Biskop Johan Storm Munch døde 26/1 1832. Konstituert biskop, stiftsprost Jacob von der Lippe skrev 16/11 1832 til Salve Salvesen (1788-1862) og spurte om det var behov for gravplassen på Kapelløya og om den ble brukt. Salve Salvesen, som var sogneprest i Søgne fra 1826 til 1834, svarte følgende den 27. samme måned:
"l Anledning Deres Høiærværdigheds Opfordring, i ærede Skrivelse af 16de denne Maaned, at underrette Dem, om den paa Capeløen ved Nye Hellesund værende Begravelsesplads kan betragtes som fornøden, og om der i den seenere Tiid er begravet noget Liig paa samme, giver jeg mig den Ære herved tienstligst at tilbagemelde: Da ommeldte Begravelsesplads, saavidt vides, aldrig har været benyttet uden til derpaa at begrave fremmede Søemænds Liig, som enten af Havnens Beboere ere fundne opkastede af Havet, eller der i Havnen indbragte paa indkomne Skibe, og da Sognets Kirkegaard for Tiden kan ansees stor nok til ogsaa at optage saadanne sjeldne Liig, maa vist nok denne Begravelsesplads kunne betragtes som ufornøden, og da der desuden paa samme ikke skal findes den til en Grav lovbefalede Dybde, bør det vel heller ikke være tilladt derpaa i Fremtiden at begrave noget Liig.
Naar noget Liig sidst derpaa er begravet, har jeg forgjæves søgt Oplysning om i Ministerialbogen, formodentlig fordi intet Navn paa de som Liig fundne Personer vidstes; men ifølge den af Havnens Beboere indhentede Oplysning skal for omtrent 6 Aar siden sidste Gang været Liig begravet der."
Konstituert biskop Jacob von der Lippe nedla i 1833 forbud mot å bruke gravplassen
Den konstituerte biskop Jacob von der Lippe var enig med sogneprest Salve Salvesen og sendte ham 7/1 1833 følgende brev:
"Deres Velærvædhed har under 27 November f A undererettet mig om den paa Capeløen værende Begravelsesplads og finder jeg efter det der Meddelte Andledning til, saaledes som den Kongelige Norske Regjerings Departement for Kirke og Undervisningsvæsenet for saadant tilfælde har tilkjendegivet mig som passende Forholdsregel at anmode Dem om at forbyde, at Liig bliver nedsat paa hin Begravelsesplads der maa betragtes som ufornøden."
Gravplassen på Kapelløya ble imidlertid fortsatt brukt. Omkring 1850 ble 2 vestlendinger som var døde av kullosforgiftning gravlagt der. 43 I 1857 solgte "Departementet for Kirke og Undervisningsvæsenet" flere tomter til "Jomfruene Rakel, Regine og Maren Christine Falk" som eide og drev det Kongelige Privilegerte Gjestgiveri på Kapelløya. De ble da også eiere av den delen av Kapelløya som gravplassen var på. Gravplassen var ikke tinglyst og notert i grunnboken som et servitutt. Følgende tekst i skjøtet kan imidlertid tolkes slik at tomten heretter ikke skulle kunne brukes til gravplass: "Det offentlige overtager intet hjemmelsansvar for de ovenomhandlede Tomter, hvilke det paaligger Kjøberen selv at besørge rydliggjort". Søstrene Falck omgjorde gravplassen til potetåker.
Skipsreder Ferdinand Langfeldt skrev i 1928: "Av kapelkirkegaarden er der nu i 1928 bare nogen levninger av murene tilbake samt nogen lave forhøininger, 6 á 7, som viser at her engang var grave." I år 2001 står fortsatt noe av muren rundt gravplassen og stenger av den trange dalen som kommer nordfra og går ned mot Ydre Lydersbukta.
Noen av steinene har meget store dimensjoner.
Konklusjon
Som nevnt i innledningen er det en naturlig forklaring på hvorfor det ble bygget et kapell i Ny-Hellesund:
- Gravplasser i havnene for de som ble regnet som "hedninger" og for ilanddrevne sjøfolk, har vært vanlig ihvertfall siden 1100-tallet.
- Kapeller i nærheten av slike gravplasser er en gammel katolsk skikk. Ny-Hellesund er en av de havner på Agderkysten som er nevnt allerede i sagalitteraturen.
- Tollstatistikk fra 1600-tallet viser at Ny-Hellesund til tider var den mest brukte havn av utenlandske skip som lastet trelast i Søgne. Uthavnen var dessuten en meget kjent nødhavn for den internasjonale trafikken som passerte rett utenfor - til og fra Østersjøen - "Nord-Europas viktigste handelsled".
- Med bakgrunn i det som var vanlig etter at kristendommen ble innført, vil det være naturlig at det i tillegg til en gravplass også har vært et kapell på Kapelløya.
Dokumentasjonen for at det har vært et kapell på Kapelløya, kan sammenfattes slik:
- Amtmann Peder Holm skrev i 1795 at "Kapeløen" ---- "har sit navn af et Kapel, hvoraf endnu sees Levninger".
- De fire tømmerstokkene fra sjøboden på Blidensol på Monsøya i Ny-Hellesund og bibeltekstene på disse er det viktigste funnet etter dette kapellet.
- Med grunnlag i de faglige vurderingene av takbordene i våpenhuset og materialer i tårnbygningen i Søgne Gamle Kirke, er det også meget sannsynlig at de muntlige overleveringer om at disse er fra kapellet, er korrekte.
- Tilsvarende må det regnes som sannsynlig at tømmeret i stabburet på Ormestad er fra koret i kapellet.
- Samlet gir ovennevnte og de øvrige nevnte funn et bilde av hvorledes kapellet har sett ut:
Det har hatt 3 rom. Den innvendige bredden i skipet var 5,18 meter og lengden var ca 10 meter I tillegg kommer koret og våpenhuset. Et av disse rommene var på
3,54 x 3,72 meter
Det har fra tid til annen vært reist tvil om det virkelig har vært et kapell på Kapelløya. Selv om den skriftlige dokumentasjonen er liten, så er den fysiske dokumentasjonen med tilknyttede muntlige overleveringer, som etter 25 års studier presenteres samlet i denne artikkelen, så omfattende at det fjerner enhver tvil om at det har vært et kapell på Kapelløya.
Interessen for kapellet og kapellets historie har i Søgne økt i løpet av disse 25 studieår. I år 2000 ble interessen så sterk at en idé om et nytt kapell på Kapelløya ble foreslått som en del av Genius Loci-prosjektet i Søgne kommune. Genius Loci (Stedets Ånd) ble valgt som 2000 års-prosjekt i kommunen. Arkitekt Sverre Fehn tegnet forslag til kapell. Tegninger og modeller ble vist ut på en utstilling i Søgne Prestegård som åpnet 2/7 2000. I år 2001 arbeides det med finansiering og offentlige godkjennelser for oppføring av kapellet.
Du kan også lese om planene for det nye kapellet på http://www.kapelloya
Historien om kapellet og gravplassen i Ny-Hellesund har har med 45 kildehenvisninger og 9 bilder stått som artikkel av Jostein Andreasen og Jan G. Langfeldt i Agder Historielags årsskrift nr. 77 for 2001.
Det eldste kjente vrak i Ny-Hellesund - en holk fra ca. 1480
Helt fra vikingtiden har det ligget fartøy i Ny-Hellesund havn og ventet på seilvind. Hit kom både langveisfarende som søkte ly for uvær, og sjørøvere for å reparere sine fartøy og vente på god vind. Fra midten av 1400-tallet begynte handelen så smått på utlandet.
I begynnelsen var det spesielt hollendere som kom innom Ny-Hellesund når de seilte langs norskekysten. De tok med seg trelast, fisk og hummer. Dette var hovedårsaken til at man startet tolloppkreving i Ny-Hellesund. Sydvest for Tøodden fyrlykt på Kapelløya ligger en holk som er ca. 70 fot lang og 23 fot bred. Den ble funnet i august 1985 og utgravd av Norsk Sjøfartsmuseum i årene 1986-88. Holken ble bygd nærmest som en flatbunnet pram og uten kjøl, og var lastet med kalksteinsheller fra Estland og med kobberbarrer. Vraket er tidfestet til å være fra 1480 + - 20 år. Dette er et av de eldste vrak som er funnet i saltvann i Norge. Området ble midlertidig fredet av Miljøverndepartementet. En av steinhellene er satt opp som minnesmerke i Høllen.
Kalksteinshellen i Høllen havn er fra det gamle vraket sydvest for Tøodden fyrlykt på Kapelløya.
De eldste skriftlige opplysninger om vrakgods i Søgne
De eldste skriftlige opplysninger om gods som er funnet drivende og berget i Søgne-distriktet, stammer fra 1601-1602. Det er imidlertid ingen opplysninger om hvilket fartøy dette godset kom fra, eller hva som skjedde.
Den eldste skriftlig dokumenterte bosettingen i Ny-Hellesund
Det eldste skriftlige bevis for bosetting i Ny-Hellesund er fra 1610. Fra det året og til og med 1637 finner vi "Biørn i HelgØ" i skattemanntallet. Han blir også kalt Biørn i Hellesuigh, Biørn i Hellesund, Biøenn og Biørn i Manndøene. Han betalte i 1610 1/2 Riksdaler i skatt og bodde på en såkalt "ødegaarde" - antagelig på Monsøya. Dette kan ha vært en av de mange gårder som ble nedlagt under svartedauden på midten av 1300-tallet og som ble tatt i bruk igjen senere. Under Kalmarkrigen 1611-1613 ble Biørn sendt som soldat til svenskegrensen. Der rømte han fra Svinesunds-leiren og måtte for det betale 8 Riksdaler i bot. De neste personene vi finner i skattemanntallene
er:
- 1618-1622 - Board i Mannisøen.
- 1620-1622 - Gunder i Helsund.
- 1639-1644 - Strandsitter Aasul i Helesund.
Han betalte båtmannsskatt. 19 I 1647 bodde "strandsidder" Asbiørn med to døtre og en enke i Ny-Hellesund. Den første registrerte håndverker er Huuj som bodde i Ny-Hellesund i årene 1650-54, mens vi finner den første kjente gjestgiver - 27 år gamle Engebret Pedersen - boende på bruk nr. 7 Møgehola i 1664. 20 Huuj og Engebret drev også utstrakt handelsvirksomhet. Huuj betalte i 1650 hele 12 Riksdaler i kontribusjonsskatt.
Handelsvirksomheten i Ny-Hellesund før og etter at Christianssand ble etablert i 1641
Handelsvirksomheten i Ny-Hellesund ble mindre etter at Christianssands borgere fikk privilegier
Tollregnskaper for årene 1612-1620 viser at det årlig kom gjennomsnittlig 46 fartøy til Søgne for å hente trelast. De fleste var hollandske, men det var også en del engelske. Mange hentet trelasten på fastlandet, men noen trevarer, særlig bjørkeved, ble fraktet til Ny-Hellesund og lastet ombord i fartøyene der. I årene 1621/22 ble 42 fartøy innklarert til Ny-Hellesund. Fartøyene var på 10-50 lester. På våren og forsommeren 1630 ble det lastet 11 fartøy på til sammen 188 lester i Ny-Hellesund, mens det i samme tidsrom bare ble lastet tre fartøy på til sammen 70 lester andre steder i Søgne. De lastet mest trelast og stein, men tok også en del hummer og laks. I tillegg til disse registrerte fartøyene, var det en del ulovlig eksport fra lokale bondehandelsmenn. Disse solgte enten gjennom mellommenn eller direkte til utenlandske kjøpmenn. Dette var ulovlig fordi staten skulle ha utførselstoll av tømmer og ha kontroll med at skipstømmer ikke ble solgt til en fiendtlig nasjon.
Ny-Hellesund var en ettertraktet havn av flere grunner. Man kunne seile inn i den uansett hva slags vind det var. Havnen var også bedre egnet enn Christianssand dersom man skulle ligge og vente på den gunstigste vind når f.eks. England var reisemålet. Christianssand fikk bystatus i 1641. To år senere fikk noen innbyggere de privilegier. . Da ble konkurransen mellom Christianssand og Ny-Hellesund skjerpet. Borgerne i Christianssand mente at eksporten i uthavnen måtte stoppes. Ny-Hellesund ble blant annet beskyldt for å handle med forbudt eikelast som ble smuglet ut av hollandske skippere. Lensherre Jørgen Bjelke var enig i påstanden og støttet borgernes krav. Trafikken ble deretter liten - bare 1-2 fartøy pr. år - og det var ikke grunnlag for noen tollstasjon. Privilegiene ble forbedret flere ganger, og i 1662 ble det i tilknytning til dette blant annet bestemt at alle lasteplasser mellom Tånes i Søgne og Kalvild ved Lillesand skulle nedlegges. Det ble dermed forbudt å bruke Ny-Hellesund som lasteplass. Mandal var nærmeste ladested hvor det fortsatt ble tillatt å laste. Formelt varte dette forbudet til 1768, men det ble ikke overholdt.
Den eldste kjente fartøykollisjon i Ny-Hellesund havn var mellom "Pelikanen"og et orlogsfartøy i 1697 - året før Johan Langenfeldt kom til Ny-Hellesund
"Pelikanen" av Stockholm, ført av kaptein Georg Due var i grov sjø utenfor Ny-Hellesund. Hva fartøyet var lastet med og hvor det skulle, vet vi ikke, men om ettermidddagen den 25. august 1697 ble det på grunn av den grove sjøen besluttet å søke havn i Ny-Hellesund. Da de kom inn mot innløpet i havnen, lå det et orlogsfartøy der som "Pelikanen" hektet seg fast i. Mannskapet kastet ut ankrene, men fartøyet dreide for vinden, rente inn i orlogsfartøyet og sank.
Ny-Hellesund og Gamle Hellesund
Etter avslutningen av Den store nordiske krig i 1721 økte aktivitetene i Ny-Hellesund. De
følgende kapitler viser hvorledes spesielt Langfeldt-slekten medvirket til dette. For å unngå forveksling med Gamle Hellesund øst for Christianssand, ble det behov for å skifte navn. Hvilket sted som er eldst, vet man ikke. Men det ble Ny-Hellesund som skiftet navn. I loslisten for 1740 står det Lille Hellesund. Dette likte de nok ikke i Ny-Hellesund, og fra omkring 1770 brukes Nye-Hellesund, Nye Hellesund, Ny-Hellesund, Ny Hellesund og Hellesund om hverandre. Folk på fastlandet sier fortsatt bare Hellesund. Men skriftlig har bare Ny-Hellesund og Ny Hellesund blitt brukt fra omkring 1900.
Fra "Vester Hellersøe" og "Øster Hellersøe" til Kapelløya og Helgøya
Kapelløya og Helgøya ble inntil slutten av 1700-tallet vanligvis kalt for henholdsvis "Vester Hellersøe" og "Øster Hellersøe", men skrivemåten kunne variere. Navnet "Capeløe" er imidlertid brukt på Melcior Rasmus sitt kart fra ca. 1690. Det antas at navneskiftet fant sted fordi det ble bygd et kapell på øya.
"Kapeløen er Sygne Præst benefiseret, og beboes av Hellesunds Folk paa den søndre Side, har sit Navn av et Kapel, hvoraf endnu sees Levninger", skrev amtmann Peter Holm omkring 1795.
Dette er den eldste og sikreste skriftlige informasjon om at det har vært et kapell på Kapelløya. Det antas at det ble revet omkring 1760 av Johan Langenfeldts og Kirsten Hansdatter Holsts svigerdatter, Susanne Olsdatter Kielland. På forskjellige steder i Søgne finnes det fortsatt rester etter kapellet.
******************
